Som tidligere nevnt er hovedtreklangene de akkordene som ligger på første (tonika), fjerde (subdominanten) og femte (dominanten) trinn i skalaen. Det er de tre mest brukte akkordene. Etter de tre hovedtreklangene kommer akkordene på andre, tredje og sjette trinn, som kalles bitreklanger, altså de nest mest brukte akkordene. Akkorden på andre trinn kalles subdominantens submediant (to trinn under subdominanten), akkorden på tredje trinn kalles dominantens submediant (to trinn under dominanten) eller tonika mediant (to trinn over tonika), mens akkorden på sjette trinn kalles tonika submediant (to trinn under tonika).
På samme måte som hovedtreklangene er også bitreklangene bygget opp av terser. I C-dur er bitreklangene bygget på D, E og A:
Og når man tar utgangspunkt i en annen toneart vil bitreklangene, på samme måte som hovedtreklangene, være bygget på andre toner, men på samme trinn i skalaen.
I molltoneartene bruker vi som tidligere nevnt den harmoniske mollskalaen, altså skal det syvende trinnet være høyt. Da vil treklangen som er bygget på tredje trinn bestå ev tonene (i C-moll) Eb, G og H. Det er en lite brukt akkord, da er det mer vanlig med Eb, G og Bb. Innen klassisk akkordbruk brukes den akkorden nesten aldri, siden det strider mot den teorien. Innenfor mer moderne musikk er den mer vanlig, men da skal vi huske på at vi har med en skalafremmed tone å gjøre, hvis vi da ikke har å gjøre med ren moll. I C-moll vil bitreklangene se slik ut:
Hovedtreklangene vil fremdeles være de akkordene som brukes oftest, men med bitreklangene å supplere med har vi store variasjonsmuligheter. De seks hoved- og bitreklangene i C-dur vil se slik ut:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar