Besifring - Durakkorder

Innen besifringssystemet er durakkorden den som er enklest å notere. Her er det nemlig bare grunntonen som blir notert. Når det ikke står notert noe etter grunntonen er det en durakkord.

En durakkord består av tre toner, den første, tredje og femte tonen i durskalaen. Det vil si at for eksempel en C-durakkord består av tonen C, E og G. Her er noen eksempler på ulike durakkorder skrevet både med besifringssymboler og tradisjonelle noter:

Merk at besifringssymbolene skal stå over notesystemet.

Et besifringssymbol kan, som tidligere nevnt, deles inn i tre deler. Den første delen forteller oss hvilken grunntone vi skal ta utgangspunkt i. Den andre delen forteller oss om det er snakk om dur eller moll. Når det ikke står noe om det er det dur det er snakk om. Den tredje delen forteller oss om hvilke eventuelle flere toner enn de tre tonene i den opprinnelige treklangen som skal være med, og om eventuelle endringer i de tonene som allerede er med. Når det ikke står noe om det er det kun de tre tonene i treklanger som skal være med. Derfor er durakkorder veldig greie å notere, det er bare å angi grunntonen.

Besifring

Besifring er et notasjonssystem som er basert på bokstaver og symboler. Dette notasjonssystemet sier noe om akkordene, altså harmoniene. Melodi og rytme kan ikke leses ut fra besifringen.

Så lenge det har eksistert noter har det forekommet en eller annen form for besifring, men systemet slik vi kjenner det i dag så dagens lys i begynnelsen av 1900-tallet, da jazzen var i ferd med å etablere seg som musikkform.

Besifringssystemet er enkelt oppbygd. En akkordangivelse kan deles opp i tre deler. Den første delen oppgir grunntonen. Den andre delen angir om dette er en dur- eller mollakkord. Den tredje delen forteller oss hvilke andre toner som skal være med i denne akkorden.

Etter hvert vil vi komme tilbake til en mer detaljert gjennomgang av hva de forskjellige besifringssymbolene betyr. 

Kvintsirkelen

Kvintsirkelen er et hjelpemiddel vi bruker for å få oversikt over samtlige dur- og molltonearter og deres faste fortegn, og akkordenes harmoniske slektskap. C-dur står øverst, en toneart som ikke inneholder noen kryss eller b-er. For hvert trinn med klokken man går går vi én kvint opp, derav navnet kvintsirkel. Og for hver kvint man går opp blir det ett nytt kryss som fast fortegn. Når man går motsatt vei blir det én kvint ned for hvert trinn, og da blir det en ny b pr trinn som fast fortegn. Kvintsirkelen i sin helhet ser slik ut:

Rett under hvert navn på grunntonen i tonearten finner vi parallelltonearten, altså den tonearten med motsatt tonekjønn som har samme faste fortegn. På den måten gir kvintsirkelen oss en fullstendig oversikt over hvilke faste fortegn vi har i samtlige dur- og molltonearter.

Kvintsirkelen gir oss og en oversikt over akkordenes harmoniske slektskap. Tar man utgangspunkt i C-dur er dominanten G-dur, altså akkorden til høyre, og subdominanten F-dur, akkorden til venstre. Og det er de tre hovedtreklangene. Rett under hver av de tre akkorden finner vi hovedtreklangenes parallellakkorder, altså bitreklangene.

Denne oversikten kan vi finne uansett hvilken toneart man trenger, det er bare å snu kvintsirkelen. Jo nærmere akkordene er tonika i kvintsirkelen, jo mer vanlige er de å bruke innen den aktuelle tonearten. Men for variasjonens skyld kan akkorder som ligger et stykke unna tonika også være fine å bruke.

Akkorder - bitreklangene

Som tidligere nevnt er hovedtreklangene de akkordene som ligger på første (tonika), fjerde (subdominanten) og femte (dominanten) trinn i skalaen. Det er de tre mest brukte akkordene. Etter de tre hovedtreklangene kommer akkordene på andre, tredje og sjette trinn, som kalles bitreklanger, altså de nest mest brukte akkordene. Akkorden på andre trinn kalles subdominantens submediant (to trinn under subdominanten), akkorden på tredje trinn kalles dominantens submediant (to trinn under dominanten) eller tonika mediant (to trinn over tonika), mens akkorden på sjette trinn kalles tonika submediant (to trinn under tonika).

På samme måte som hovedtreklangene er også bitreklangene bygget opp av terser. I C-dur er bitreklangene bygget på D, E og A:

Og når man tar utgangspunkt i en annen toneart vil bitreklangene, på samme måte som hovedtreklangene, være bygget på andre toner, men på samme trinn i skalaen.

I molltoneartene bruker vi som tidligere nevnt den harmoniske mollskalaen, altså skal det syvende trinnet være høyt. Da vil treklangen som er bygget på tredje trinn bestå ev tonene (i C-moll) Eb, G og H. Det er en lite brukt akkord, da er det mer vanlig med Eb, G og Bb. Innen klassisk akkordbruk brukes den akkorden nesten aldri, siden det strider mot den teorien. Innenfor mer moderne musikk er den mer vanlig, men da skal vi huske på at vi har med en skalafremmed tone å gjøre, hvis vi da ikke har å gjøre med ren moll. I C-moll vil bitreklangene se slik ut:

Hovedtreklangene vil fremdeles være de akkordene som brukes oftest, men med bitreklangene å supplere med har vi store variasjonsmuligheter. De seks hoved- og bitreklangene i C-dur vil se slik ut:

Akkorder - hovedtreklangene

Definisjonen på en akkord er to eller flere toner som utgjør en samklang, enten ved at de spilles samtidig eller ved at de spilles etter hverandre på en måte som gir en akkordisk følelse. Den vanligste formen for akkorder er treklanger. En treklang vil si at tre forskjellige toner utgjør en samklang. Spiller man fire toner samtidig, men hvor én tone oppstår to ganger med en oktavs intervall, er det fremdeles bare en treklang.

Hovedtreklangene er de tre vanligste akkordene innenfor en gitt toneart, tonika, subdominant og dominant. Tonika er akkorden som er bygget på skalaens første trinn, subdominanten er bygget på skalaens fjerde trinn, og dominanten er bygget på skalaens femte trinn. Alle disse akkordene er treklanger, bygget opp av terser. I C-dur er disse akkordene bygget på henholdsvis C, F og G.

Tar man utgangspunkt i en annen toneart vil hovedtreklangene være bygget på andre toner, men på samme trinn i skalaen.

I molltoneartene bruker vi den harmoniske mollskalaen, altså skal det syvende trinnet være høyt. Det vil si at tonika og subdominanten blir mollakkorder, mens dominanten blir en durakkord, selvom vi befinner oss i en molltoneart. I C-moll vil det se slik ut:

Mange enklere låter består av bare tre akkorder, og da er det som regel snakk om hovedtreklangene.