Besifring - Durakkorder

Innen besifringssystemet er durakkorden den som er enklest å notere. Her er det nemlig bare grunntonen som blir notert. Når det ikke står notert noe etter grunntonen er det en durakkord.

En durakkord består av tre toner, den første, tredje og femte tonen i durskalaen. Det vil si at for eksempel en C-durakkord består av tonen C, E og G. Her er noen eksempler på ulike durakkorder skrevet både med besifringssymboler og tradisjonelle noter:

Merk at besifringssymbolene skal stå over notesystemet.

Et besifringssymbol kan, som tidligere nevnt, deles inn i tre deler. Den første delen forteller oss hvilken grunntone vi skal ta utgangspunkt i. Den andre delen forteller oss om det er snakk om dur eller moll. Når det ikke står noe om det er det dur det er snakk om. Den tredje delen forteller oss om hvilke eventuelle flere toner enn de tre tonene i den opprinnelige treklangen som skal være med, og om eventuelle endringer i de tonene som allerede er med. Når det ikke står noe om det er det kun de tre tonene i treklanger som skal være med. Derfor er durakkorder veldig greie å notere, det er bare å angi grunntonen.

Besifring

Besifring er et notasjonssystem som er basert på bokstaver og symboler. Dette notasjonssystemet sier noe om akkordene, altså harmoniene. Melodi og rytme kan ikke leses ut fra besifringen.

Så lenge det har eksistert noter har det forekommet en eller annen form for besifring, men systemet slik vi kjenner det i dag så dagens lys i begynnelsen av 1900-tallet, da jazzen var i ferd med å etablere seg som musikkform.

Besifringssystemet er enkelt oppbygd. En akkordangivelse kan deles opp i tre deler. Den første delen oppgir grunntonen. Den andre delen angir om dette er en dur- eller mollakkord. Den tredje delen forteller oss hvilke andre toner som skal være med i denne akkorden.

Etter hvert vil vi komme tilbake til en mer detaljert gjennomgang av hva de forskjellige besifringssymbolene betyr. 

Noter - del 5

I notene finnes det også mange andre symboler som er nyttige å kjenne til. Her er noen av de viktigeste:

Det partiet som befinner seg mellom disse to symbolene skal repeteres, derfor kaller man disse symbolene for repetisjonstegn. Finner man bare det siste symbolet skal man repetere fra begynnelsen. I forbindelse med repetisjonstegn finner man også det man kaller hus. Det ser slik ut:

Første gangen partiet spilles spiller man inn i første hus og fram til repetisjonstegnet. Når man repeterer partiet hopper man over første hus og går rett inn i andre hus etter repetisjonstegnet. Disse husene bruker man når man har et parti som skal repeteres, men det er to forskjellige avslutninger av partiet.

Så til det som har med frasering i musikken å gjøre. Når man finner en bue som går over notene, betyr det at disse tonene skal spilles sammenhengene, altså ikke noe opphold mellom tonene. Derfor kaller man den buen for en bindebue. Den kan se slik ut:

Når det står en bue mellom to toner betyr det at den første tonen skal være tung, og den andre lett. Man ”ramler ned” på den første tonen og ”spretter opp” på den andre. Denne buen kaller man en betoningsbue. Det kan se slik ut:

I tillegg har man også andre tegn som står like over eller under notene, tegn som forteller oss hvordan tonen skal spilles:

Noter - del 4

Vårt tonesystem består av hele og halve trinn. Avstanden mellom C og D er et helt trinn, mens avstanden mellom E og F er et halvt trinn. Det kan man se på et tangentbrett fordi det mellom C og D er en svart tangent, mens mellom E og F er det ingenting. Når man skal skrive noter, og man skal bruke en svart tangent, for eksempel den tangenten mellom C og D, er det to måter å gjøre det på. Man kan heve C-en eller man kan senke D-en. Det gjør man ved hjelp av symboler som forteller oss om en tone skal heves eller senkes. Da trenger man å kjenne til disse symbolene:

Et kryss foran en note betyr at tonen skal heves et halvt trinn, en B foran en note betyr at tonen skal senkes et halvt trinn. Når et av de symbolene står foran en note gjelder den for alle kommende noter for den tonehøyden fram til neste taktstrek. Ved unntak bruker man oppløsningstegnet. Oppløsningstegnet bruker man gjerne også etter taktstreken, men da bare som en påminnelse.

Noen ganger står disse symbolene, eller fortegnene som det heter, helt foran i noten, sånn som her:

eller her:

Da skal alle tonene som ligger på eller mellom de aktuelle notelinjene heves eller senkes. Ved unntak bruker man også her oppløsningstegnet.

For å skape dynamikk i musikken har man noen symboler man bruker for å angi dette. Disse symbolen, som angir styrkegraden, skal stå like under de notene det gjelder. Styrkegradstegnene gjelder helt til det kommer informasjon om endringer. Dette er de viktigste styrketegnene:

Det er ikke mulig å komme med en generell regel om hvor sterk en f, eller hvor svak en p, skal være. Her må man bare gjøre sine egne vurderinger. Men en f skal i hvert fall være sterkere enn en p, en p skal være sterkere enn en pp, osv.

Noter - del 3

Når vi skal bruke noteverdiene til å lage rytmer er vi avhengige av å systematisere det på. Rytmen må forholde seg til en puls, og denne pulsen definerer vi ved å dele musikken inn i takter, som igjen defineres i form av en taktart. Taktene adskilles ved hjelp av taktstreker, vertikale linjer som går gjennom notesystemet. Taktarten oppgis i begynnelsen av notesystemet. Med mindre det skjer noen forandringer holder det å oppgi taktarten én gang.

Det finnes mange forskjellige taktarter, men den vanligste er 4/4:

Det nederste tallet forteller oss hvilken noteverdi pulsen går i, og det øverste tallet forteller hvor mange pulsslag det er i hver takt. I dette tilfellet går pulsen på 4.delene, og det skal altså være 4 4.delsslag i hver takt. Når man ved hjelp av noter lager en rytme som går i 4/4-takt kan det for eksempel se slik ut:

Det finnes som sagt mange forskjellige taktarter. 4/4 er den vanligste, men 3/4 er også mye brukt:

Denne taktarten brukes for eksempel i vals. En rytme i 3/4-takt kan se slik ut:

En annen mye brukt taktart er 6/8:

Det første slaget i hver takt er alltid litt tyngre enn de andre. Det betyr ikke nødvendigvis at tonen som spilles på det slaget skal være så mye sterkere enn de andre, det kan til og med være pauser på det første slaget. Men det første pulsslaget i hver takt er tyngre enn de andre pulsslagene.

Av de mer sjeldne taktartene kan 5/4 nevnes:

Denne taktarten er av de sjeldne, spesielt innenfor den kommersielle musikken. Men det finnes unntak, ”Noen ganger er det all right” av Odd Børretzen og Lars Martin Myhre er et eksempel på bruk av 5/4-takt. ”Seven days” av Sting er et annet eksempel.

Noter - del 2

Denne delen av innføringen handler om noterverdier, altså notenes varighet. Vi har ulike typer noter som står for ulike varigheter. En note i seg selv sier ingenting om den eksakte varigheten i sekunder, men den forteller hvor lenge den varer i forhold til de andre notene. Her er en oversikt over de vanligste noteverdiene:

Den noten med den lengste verdien kaller vi en helnote. Det går to halvnoter på en helnote, to 4.delsnoter på en halvnote, to 8.delsnoter på en 4.delsnote, og to 16.delsnoter på en 8.delsnote. Dermed går det altså 16 16.delsnoter på en helnote. Ved hjelp av de forskjellige noteverdien kan man altså lage rytmer, og noteverdiene kombinert med tonehøyde kan gi oss vakre melodier.

Alle notene med en verdi av en 8.del og mindre har en eller flere faner som henger ned fra notehalsen. Når man har flere sånne noter etter hverandre er det vanlig å binde disse fanene sammen i form av bjelker. To 8.delsnoter etter hverandre vil da se slik ut:

På samme måte vil fire 16.delsnoter etter hverandre se slik ut:

Hva gjør man hvis man vil ha en note tilsvarende verdien av tre 4.delsnoter? Da kan man binde sammen en halvnote med en 4.delsnote. Det gjør man ved hjelp av en bindebue. Eller man kan punktere en halvnote. Det vil si at man setter en prikk etter noten, som betyr at den øker sin verdi med 50 prosent.

Det er også mulig å dele en note i tre, selv om vi vanligvis deler i to. Hvis man vil ha tre noter etter hverandre som til sammen tilsvarer verdien av en fjerdedel kan vi lage en 8.delstriol. Rent matematisk blir det da tre 12.delsnoter, men det begrepet bruker vi ikke. Setter man tallet 3 over de tre 8.delsnotene betyr det at de til sammen utgjør verdien av to 8.delsnoter, eller én 4.delsnote.

For alle disse noteverdiene har man tilsvarende pauseverdier. De bruker man på steder i musikken hvor det ikke skal spilles noe, enten det er over et langt parti i en av stemmen, eller som en del av rytmen. Pauseverdien ser slik ut:

Noter - del 1

Noter er musikkens skriftspråk. For å kunne forstå musikk og musikkteori er notekunnskap en stor fordel. Denne grunnleggende innføringen i noter vil for mange være i overkant elementær, men for andre vil den forhåpentligvis være nyttig.

Denne delen av innføringen vil handle om tonehøyde. Hver tone, uansett hvilket instrument, har et navn etter en bokstav. På et tangentbrett, altså et piano, orgel, keyboard e.l. vil det se slik ut:

Et notesystem for en enkeltstemme består av 5 linjer. I begynnelsen av dette notesystemet vil det vanligvis stå et tegn som ser slik ut:

Dette symbolet er hva vi kaller en G-nøkkel. Den viser oss at på den fjerde linjen ovenfra befinner tonen G seg. De lysere tonene ligger i rekkefølge over denne linjen, mellom linjene, på linjen, mellom linjene, på linjen osv. På samme måte ligger de tonene som er mørkere enn G under G-linjen. Tonene noteres i form av prikker eller sirkler, avhengig av tonens varighet, på denne måten:

Tonene som ligger lavere enn det som passer i dette systemet noteres gjerne i et eget system. Da vil det vanligvis stå en annen nøkkel i begynnelsen i notesystemet, nemlig i F-nøkkel:

Den viser at på den andre linjen ovenfra befinner tonen F seg, ikke den samme tonen med samme navn som befinner seg i systemet med G-nøkkel, men syv trinn under. Du har sikkert allerede lagt merke til at etter C – D – E – F – G – A – H begynner rekken med tonenavn på nytt igjen. På et tangentbrett er det veldig greit, fordi alle tangentene med samme tonenavn ser helt like ut.

Når vi setter disse to notesystemene sammen, og plasser tonene utover i form av noter, vil det da se slik ut:

I neste innlegg vil jeg ta for meg noteverdier, det som går på tonens varighet, og som gjør at vi kan notere rytmer.