Besifring - Durakkorder

Innen besifringssystemet er durakkorden den som er enklest å notere. Her er det nemlig bare grunntonen som blir notert. Når det ikke står notert noe etter grunntonen er det en durakkord.

En durakkord består av tre toner, den første, tredje og femte tonen i durskalaen. Det vil si at for eksempel en C-durakkord består av tonen C, E og G. Her er noen eksempler på ulike durakkorder skrevet både med besifringssymboler og tradisjonelle noter:

Merk at besifringssymbolene skal stå over notesystemet.

Et besifringssymbol kan, som tidligere nevnt, deles inn i tre deler. Den første delen forteller oss hvilken grunntone vi skal ta utgangspunkt i. Den andre delen forteller oss om det er snakk om dur eller moll. Når det ikke står noe om det er det dur det er snakk om. Den tredje delen forteller oss om hvilke eventuelle flere toner enn de tre tonene i den opprinnelige treklangen som skal være med, og om eventuelle endringer i de tonene som allerede er med. Når det ikke står noe om det er det kun de tre tonene i treklanger som skal være med. Derfor er durakkorder veldig greie å notere, det er bare å angi grunntonen.

Besifring

Besifring er et notasjonssystem som er basert på bokstaver og symboler. Dette notasjonssystemet sier noe om akkordene, altså harmoniene. Melodi og rytme kan ikke leses ut fra besifringen.

Så lenge det har eksistert noter har det forekommet en eller annen form for besifring, men systemet slik vi kjenner det i dag så dagens lys i begynnelsen av 1900-tallet, da jazzen var i ferd med å etablere seg som musikkform.

Besifringssystemet er enkelt oppbygd. En akkordangivelse kan deles opp i tre deler. Den første delen oppgir grunntonen. Den andre delen angir om dette er en dur- eller mollakkord. Den tredje delen forteller oss hvilke andre toner som skal være med i denne akkorden.

Etter hvert vil vi komme tilbake til en mer detaljert gjennomgang av hva de forskjellige besifringssymbolene betyr. 

Kirketonearter

Som tidligere nevnt er dur og moll de vanligste toneartene, men det er bare to av totalt syv kirketonearter, i tillegg finnes det flere varianter av de forskjellige kirketoneartene.

Kirketoneartene oppstod på 800-tallet som et teoretisk system for å systematisere tonaliteten i gregoriansk sang. Dette systemet er også grunnlag for senere musikk, helt fram til dagens samtidsmusikk og modaljazz. Og som sagt er dur og moll også en del av dette systemet.

Her er de syv kirketoneartene, med C som grunntone:

Ionisk er identisk med dur, og eolisk er identisk med ren moll. Dorisk er ren moll med høyt sjettetrinn, frygisk er ren moll med lavt andretrinn, lydisk er dur med høyt fjerdetrinn, mixolydisk er dur med lavt syvendetrinn, og lokrisk er ren moll med lavt andre- og femtetrinn.

En enkel måte å få oversikt over dette på er å la de forskjellige kirketoneartene få grunntoner som gjør at vi bare trenger de hvite tangentene på et piano. Ionisk, altså dur, er de hvite tonene fra C til C, dorisk fra D til D, frygisk fra E til E, lydisk fra F til F, mixolydisk fra G til G, eolisk fra A til A og lokrisk fra H til H.

Alle disse kirketoneartene kan ha hvilken som helst av de tolv tonene som grunntone. De vil si at de med utgangspunkt i disse syv forskjellige tonalitetene har vi 84 forskjellige tonearter. I tillegg kommer alle variantene av disse, noe vi skal komme tilbake til senere.

Kvintsirkelen

Kvintsirkelen er et hjelpemiddel vi bruker for å få oversikt over samtlige dur- og molltonearter og deres faste fortegn, og akkordenes harmoniske slektskap. C-dur står øverst, en toneart som ikke inneholder noen kryss eller b-er. For hvert trinn med klokken man går går vi én kvint opp, derav navnet kvintsirkel. Og for hver kvint man går opp blir det ett nytt kryss som fast fortegn. Når man går motsatt vei blir det én kvint ned for hvert trinn, og da blir det en ny b pr trinn som fast fortegn. Kvintsirkelen i sin helhet ser slik ut:

Rett under hvert navn på grunntonen i tonearten finner vi parallelltonearten, altså den tonearten med motsatt tonekjønn som har samme faste fortegn. På den måten gir kvintsirkelen oss en fullstendig oversikt over hvilke faste fortegn vi har i samtlige dur- og molltonearter.

Kvintsirkelen gir oss og en oversikt over akkordenes harmoniske slektskap. Tar man utgangspunkt i C-dur er dominanten G-dur, altså akkorden til høyre, og subdominanten F-dur, akkorden til venstre. Og det er de tre hovedtreklangene. Rett under hver av de tre akkorden finner vi hovedtreklangenes parallellakkorder, altså bitreklangene.

Denne oversikten kan vi finne uansett hvilken toneart man trenger, det er bare å snu kvintsirkelen. Jo nærmere akkordene er tonika i kvintsirkelen, jo mer vanlige er de å bruke innen den aktuelle tonearten. Men for variasjonens skyld kan akkorder som ligger et stykke unna tonika også være fine å bruke.

Akkorder - bitreklangene

Som tidligere nevnt er hovedtreklangene de akkordene som ligger på første (tonika), fjerde (subdominanten) og femte (dominanten) trinn i skalaen. Det er de tre mest brukte akkordene. Etter de tre hovedtreklangene kommer akkordene på andre, tredje og sjette trinn, som kalles bitreklanger, altså de nest mest brukte akkordene. Akkorden på andre trinn kalles subdominantens submediant (to trinn under subdominanten), akkorden på tredje trinn kalles dominantens submediant (to trinn under dominanten) eller tonika mediant (to trinn over tonika), mens akkorden på sjette trinn kalles tonika submediant (to trinn under tonika).

På samme måte som hovedtreklangene er også bitreklangene bygget opp av terser. I C-dur er bitreklangene bygget på D, E og A:

Og når man tar utgangspunkt i en annen toneart vil bitreklangene, på samme måte som hovedtreklangene, være bygget på andre toner, men på samme trinn i skalaen.

I molltoneartene bruker vi som tidligere nevnt den harmoniske mollskalaen, altså skal det syvende trinnet være høyt. Da vil treklangen som er bygget på tredje trinn bestå ev tonene (i C-moll) Eb, G og H. Det er en lite brukt akkord, da er det mer vanlig med Eb, G og Bb. Innen klassisk akkordbruk brukes den akkorden nesten aldri, siden det strider mot den teorien. Innenfor mer moderne musikk er den mer vanlig, men da skal vi huske på at vi har med en skalafremmed tone å gjøre, hvis vi da ikke har å gjøre med ren moll. I C-moll vil bitreklangene se slik ut:

Hovedtreklangene vil fremdeles være de akkordene som brukes oftest, men med bitreklangene å supplere med har vi store variasjonsmuligheter. De seks hoved- og bitreklangene i C-dur vil se slik ut:

Akkorder - hovedtreklangene

Definisjonen på en akkord er to eller flere toner som utgjør en samklang, enten ved at de spilles samtidig eller ved at de spilles etter hverandre på en måte som gir en akkordisk følelse. Den vanligste formen for akkorder er treklanger. En treklang vil si at tre forskjellige toner utgjør en samklang. Spiller man fire toner samtidig, men hvor én tone oppstår to ganger med en oktavs intervall, er det fremdeles bare en treklang.

Hovedtreklangene er de tre vanligste akkordene innenfor en gitt toneart, tonika, subdominant og dominant. Tonika er akkorden som er bygget på skalaens første trinn, subdominanten er bygget på skalaens fjerde trinn, og dominanten er bygget på skalaens femte trinn. Alle disse akkordene er treklanger, bygget opp av terser. I C-dur er disse akkordene bygget på henholdsvis C, F og G.

Tar man utgangspunkt i en annen toneart vil hovedtreklangene være bygget på andre toner, men på samme trinn i skalaen.

I molltoneartene bruker vi den harmoniske mollskalaen, altså skal det syvende trinnet være høyt. Det vil si at tonika og subdominanten blir mollakkorder, mens dominanten blir en durakkord, selvom vi befinner oss i en molltoneart. I C-moll vil det se slik ut:

Mange enklere låter består av bare tre akkorder, og da er det som regel snakk om hovedtreklangene.

Tonearter - dur og moll

I nesten all musikk vi hører forekommer det et tonalt sentrum, det vil si at det er én tone som gir oss følelsen av å ha landet. Den musikkteoretiske betegnelsen på den tonen er grunntonen. En toneart forteller oss hvilken grunntone musikken er basert på, og den forteller oss også hvilke andre toner som er med på å skape tonaliteten. Vi har to hovedformer for tonalitet, dur og moll. Med C som grunntone og dur som tonalitet får vi C-dur:

På et piano er C-dur alle de hvite tangentene, ingen svarte, og med C som grunntone. Med C som grunntone og moll som tonalitet får vi C-moll:

Det som skiller moll fra dur er lavt 3., 6. og 7. trinn. Dette gjelder uansett hva som er grunntonen.

Hvis vi bruker begrepene hele trinn (f.eks. C til D) og halve trinn (f.eks. E til F) kan vi definere dur på denne måten: 1 – 1 – ½ - 1 – 1 – 1 – ½. På samme måte kan vi definere moll slik: 1 – ½ - 1 – 1 – ½ - 1 – 1. Her er noen eksempler på noen andre durtonearter:

Og her noen molltonearter:

Vi har bare én form for durtonalitet, men vi har tre former for molltonaliteter. Det vi har brukt som eksempel til nå er ren moll. Harmonisk moll har høyt 7. trinn, ellers er det likt ren moll:

Melodisk moll er forskjellig avhengig av om melodiføringen er stigende eller synkende. Når den er stigende er både 6. og 7. trinn høyt, mens når den er synkende er den identisk med ren moll.

Tonearter som inneholder de samme tonene, men har forskjellig grunntone, f.eks. C-dur og A-moll, kaller vi parallelltonearter. Tonearter med samme grunntone, men hvor de andre tonene varierer, f.eks. C-dur og C-moll, kaller vi varianttonearter.