Kirketonearter

Som tidligere nevnt er dur og moll de vanligste toneartene, men det er bare to av totalt syv kirketonearter, i tillegg finnes det flere varianter av de forskjellige kirketoneartene.

Kirketoneartene oppstod på 800-tallet som et teoretisk system for å systematisere tonaliteten i gregoriansk sang. Dette systemet er også grunnlag for senere musikk, helt fram til dagens samtidsmusikk og modaljazz. Og som sagt er dur og moll også en del av dette systemet.

Her er de syv kirketoneartene, med C som grunntone:

Ionisk er identisk med dur, og eolisk er identisk med ren moll. Dorisk er ren moll med høyt sjettetrinn, frygisk er ren moll med lavt andretrinn, lydisk er dur med høyt fjerdetrinn, mixolydisk er dur med lavt syvendetrinn, og lokrisk er ren moll med lavt andre- og femtetrinn.

En enkel måte å få oversikt over dette på er å la de forskjellige kirketoneartene få grunntoner som gjør at vi bare trenger de hvite tangentene på et piano. Ionisk, altså dur, er de hvite tonene fra C til C, dorisk fra D til D, frygisk fra E til E, lydisk fra F til F, mixolydisk fra G til G, eolisk fra A til A og lokrisk fra H til H.

Alle disse kirketoneartene kan ha hvilken som helst av de tolv tonene som grunntone. De vil si at de med utgangspunkt i disse syv forskjellige tonalitetene har vi 84 forskjellige tonearter. I tillegg kommer alle variantene av disse, noe vi skal komme tilbake til senere.

Kvintsirkelen

Kvintsirkelen er et hjelpemiddel vi bruker for å få oversikt over samtlige dur- og molltonearter og deres faste fortegn, og akkordenes harmoniske slektskap. C-dur står øverst, en toneart som ikke inneholder noen kryss eller b-er. For hvert trinn med klokken man går går vi én kvint opp, derav navnet kvintsirkel. Og for hver kvint man går opp blir det ett nytt kryss som fast fortegn. Når man går motsatt vei blir det én kvint ned for hvert trinn, og da blir det en ny b pr trinn som fast fortegn. Kvintsirkelen i sin helhet ser slik ut:

Rett under hvert navn på grunntonen i tonearten finner vi parallelltonearten, altså den tonearten med motsatt tonekjønn som har samme faste fortegn. På den måten gir kvintsirkelen oss en fullstendig oversikt over hvilke faste fortegn vi har i samtlige dur- og molltonearter.

Kvintsirkelen gir oss og en oversikt over akkordenes harmoniske slektskap. Tar man utgangspunkt i C-dur er dominanten G-dur, altså akkorden til høyre, og subdominanten F-dur, akkorden til venstre. Og det er de tre hovedtreklangene. Rett under hver av de tre akkorden finner vi hovedtreklangenes parallellakkorder, altså bitreklangene.

Denne oversikten kan vi finne uansett hvilken toneart man trenger, det er bare å snu kvintsirkelen. Jo nærmere akkordene er tonika i kvintsirkelen, jo mer vanlige er de å bruke innen den aktuelle tonearten. Men for variasjonens skyld kan akkorder som ligger et stykke unna tonika også være fine å bruke.

Tonearter - dur og moll

I nesten all musikk vi hører forekommer det et tonalt sentrum, det vil si at det er én tone som gir oss følelsen av å ha landet. Den musikkteoretiske betegnelsen på den tonen er grunntonen. En toneart forteller oss hvilken grunntone musikken er basert på, og den forteller oss også hvilke andre toner som er med på å skape tonaliteten. Vi har to hovedformer for tonalitet, dur og moll. Med C som grunntone og dur som tonalitet får vi C-dur:

På et piano er C-dur alle de hvite tangentene, ingen svarte, og med C som grunntone. Med C som grunntone og moll som tonalitet får vi C-moll:

Det som skiller moll fra dur er lavt 3., 6. og 7. trinn. Dette gjelder uansett hva som er grunntonen.

Hvis vi bruker begrepene hele trinn (f.eks. C til D) og halve trinn (f.eks. E til F) kan vi definere dur på denne måten: 1 – 1 – ½ - 1 – 1 – 1 – ½. På samme måte kan vi definere moll slik: 1 – ½ - 1 – 1 – ½ - 1 – 1. Her er noen eksempler på noen andre durtonearter:

Og her noen molltonearter:

Vi har bare én form for durtonalitet, men vi har tre former for molltonaliteter. Det vi har brukt som eksempel til nå er ren moll. Harmonisk moll har høyt 7. trinn, ellers er det likt ren moll:

Melodisk moll er forskjellig avhengig av om melodiføringen er stigende eller synkende. Når den er stigende er både 6. og 7. trinn høyt, mens når den er synkende er den identisk med ren moll.

Tonearter som inneholder de samme tonene, men har forskjellig grunntone, f.eks. C-dur og A-moll, kaller vi parallelltonearter. Tonearter med samme grunntone, men hvor de andre tonene varierer, f.eks. C-dur og C-moll, kaller vi varianttonearter.