Som tidligere nevnt er dur og moll de vanligste toneartene, men det er bare to av totalt syv kirketonearter, i tillegg finnes det flere varianter av de forskjellige kirketoneartene.
Kirketoneartene oppstod på 800-tallet som et teoretisk system for å systematisere tonaliteten i gregoriansk sang. Dette systemet er også grunnlag for senere musikk, helt fram til dagens samtidsmusikk og modaljazz. Og som sagt er dur og moll også en del av dette systemet.
Her er de syv kirketoneartene, med C som grunntone:
Ionisk er identisk med dur, og eolisk er identisk med ren moll. Dorisk er ren moll med høyt sjettetrinn, frygisk er ren moll med lavt andretrinn, lydisk er dur med høyt fjerdetrinn, mixolydisk er dur med lavt syvendetrinn, og lokrisk er ren moll med lavt andre- og femtetrinn.
En enkel måte å få oversikt over dette på er å la de forskjellige kirketoneartene få grunntoner som gjør at vi bare trenger de hvite tangentene på et piano. Ionisk, altså dur, er de hvite tonene fra C til C, dorisk fra D til D, frygisk fra E til E, lydisk fra F til F, mixolydisk fra G til G, eolisk fra A til A og lokrisk fra H til H.
Alle disse kirketoneartene kan ha hvilken som helst av de tolv tonene som grunntone. De vil si at de med utgangspunkt i disse syv forskjellige tonalitetene har vi 84 forskjellige tonearter. I tillegg kommer alle variantene av disse, noe vi skal komme tilbake til senere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar