Kirketonearter

Som tidligere nevnt er dur og moll de vanligste toneartene, men det er bare to av totalt syv kirketonearter, i tillegg finnes det flere varianter av de forskjellige kirketoneartene.

Kirketoneartene oppstod på 800-tallet som et teoretisk system for å systematisere tonaliteten i gregoriansk sang. Dette systemet er også grunnlag for senere musikk, helt fram til dagens samtidsmusikk og modaljazz. Og som sagt er dur og moll også en del av dette systemet.

Her er de syv kirketoneartene, med C som grunntone:

Ionisk er identisk med dur, og eolisk er identisk med ren moll. Dorisk er ren moll med høyt sjettetrinn, frygisk er ren moll med lavt andretrinn, lydisk er dur med høyt fjerdetrinn, mixolydisk er dur med lavt syvendetrinn, og lokrisk er ren moll med lavt andre- og femtetrinn.

En enkel måte å få oversikt over dette på er å la de forskjellige kirketoneartene få grunntoner som gjør at vi bare trenger de hvite tangentene på et piano. Ionisk, altså dur, er de hvite tonene fra C til C, dorisk fra D til D, frygisk fra E til E, lydisk fra F til F, mixolydisk fra G til G, eolisk fra A til A og lokrisk fra H til H.

Alle disse kirketoneartene kan ha hvilken som helst av de tolv tonene som grunntone. De vil si at de med utgangspunkt i disse syv forskjellige tonalitetene har vi 84 forskjellige tonearter. I tillegg kommer alle variantene av disse, noe vi skal komme tilbake til senere.

Kvintsirkelen

Kvintsirkelen er et hjelpemiddel vi bruker for å få oversikt over samtlige dur- og molltonearter og deres faste fortegn, og akkordenes harmoniske slektskap. C-dur står øverst, en toneart som ikke inneholder noen kryss eller b-er. For hvert trinn med klokken man går går vi én kvint opp, derav navnet kvintsirkel. Og for hver kvint man går opp blir det ett nytt kryss som fast fortegn. Når man går motsatt vei blir det én kvint ned for hvert trinn, og da blir det en ny b pr trinn som fast fortegn. Kvintsirkelen i sin helhet ser slik ut:

Rett under hvert navn på grunntonen i tonearten finner vi parallelltonearten, altså den tonearten med motsatt tonekjønn som har samme faste fortegn. På den måten gir kvintsirkelen oss en fullstendig oversikt over hvilke faste fortegn vi har i samtlige dur- og molltonearter.

Kvintsirkelen gir oss og en oversikt over akkordenes harmoniske slektskap. Tar man utgangspunkt i C-dur er dominanten G-dur, altså akkorden til høyre, og subdominanten F-dur, akkorden til venstre. Og det er de tre hovedtreklangene. Rett under hver av de tre akkorden finner vi hovedtreklangenes parallellakkorder, altså bitreklangene.

Denne oversikten kan vi finne uansett hvilken toneart man trenger, det er bare å snu kvintsirkelen. Jo nærmere akkordene er tonika i kvintsirkelen, jo mer vanlige er de å bruke innen den aktuelle tonearten. Men for variasjonens skyld kan akkorder som ligger et stykke unna tonika også være fine å bruke.

Akkorder - bitreklangene

Som tidligere nevnt er hovedtreklangene de akkordene som ligger på første (tonika), fjerde (subdominanten) og femte (dominanten) trinn i skalaen. Det er de tre mest brukte akkordene. Etter de tre hovedtreklangene kommer akkordene på andre, tredje og sjette trinn, som kalles bitreklanger, altså de nest mest brukte akkordene. Akkorden på andre trinn kalles subdominantens submediant (to trinn under subdominanten), akkorden på tredje trinn kalles dominantens submediant (to trinn under dominanten) eller tonika mediant (to trinn over tonika), mens akkorden på sjette trinn kalles tonika submediant (to trinn under tonika).

På samme måte som hovedtreklangene er også bitreklangene bygget opp av terser. I C-dur er bitreklangene bygget på D, E og A:

Og når man tar utgangspunkt i en annen toneart vil bitreklangene, på samme måte som hovedtreklangene, være bygget på andre toner, men på samme trinn i skalaen.

I molltoneartene bruker vi som tidligere nevnt den harmoniske mollskalaen, altså skal det syvende trinnet være høyt. Da vil treklangen som er bygget på tredje trinn bestå ev tonene (i C-moll) Eb, G og H. Det er en lite brukt akkord, da er det mer vanlig med Eb, G og Bb. Innen klassisk akkordbruk brukes den akkorden nesten aldri, siden det strider mot den teorien. Innenfor mer moderne musikk er den mer vanlig, men da skal vi huske på at vi har med en skalafremmed tone å gjøre, hvis vi da ikke har å gjøre med ren moll. I C-moll vil bitreklangene se slik ut:

Hovedtreklangene vil fremdeles være de akkordene som brukes oftest, men med bitreklangene å supplere med har vi store variasjonsmuligheter. De seks hoved- og bitreklangene i C-dur vil se slik ut:

Akkorder - hovedtreklangene

Definisjonen på en akkord er to eller flere toner som utgjør en samklang, enten ved at de spilles samtidig eller ved at de spilles etter hverandre på en måte som gir en akkordisk følelse. Den vanligste formen for akkorder er treklanger. En treklang vil si at tre forskjellige toner utgjør en samklang. Spiller man fire toner samtidig, men hvor én tone oppstår to ganger med en oktavs intervall, er det fremdeles bare en treklang.

Hovedtreklangene er de tre vanligste akkordene innenfor en gitt toneart, tonika, subdominant og dominant. Tonika er akkorden som er bygget på skalaens første trinn, subdominanten er bygget på skalaens fjerde trinn, og dominanten er bygget på skalaens femte trinn. Alle disse akkordene er treklanger, bygget opp av terser. I C-dur er disse akkordene bygget på henholdsvis C, F og G.

Tar man utgangspunkt i en annen toneart vil hovedtreklangene være bygget på andre toner, men på samme trinn i skalaen.

I molltoneartene bruker vi den harmoniske mollskalaen, altså skal det syvende trinnet være høyt. Det vil si at tonika og subdominanten blir mollakkorder, mens dominanten blir en durakkord, selvom vi befinner oss i en molltoneart. I C-moll vil det se slik ut:

Mange enklere låter består av bare tre akkorder, og da er det som regel snakk om hovedtreklangene.

Tonearter - dur og moll

I nesten all musikk vi hører forekommer det et tonalt sentrum, det vil si at det er én tone som gir oss følelsen av å ha landet. Den musikkteoretiske betegnelsen på den tonen er grunntonen. En toneart forteller oss hvilken grunntone musikken er basert på, og den forteller oss også hvilke andre toner som er med på å skape tonaliteten. Vi har to hovedformer for tonalitet, dur og moll. Med C som grunntone og dur som tonalitet får vi C-dur:

På et piano er C-dur alle de hvite tangentene, ingen svarte, og med C som grunntone. Med C som grunntone og moll som tonalitet får vi C-moll:

Det som skiller moll fra dur er lavt 3., 6. og 7. trinn. Dette gjelder uansett hva som er grunntonen.

Hvis vi bruker begrepene hele trinn (f.eks. C til D) og halve trinn (f.eks. E til F) kan vi definere dur på denne måten: 1 – 1 – ½ - 1 – 1 – 1 – ½. På samme måte kan vi definere moll slik: 1 – ½ - 1 – 1 – ½ - 1 – 1. Her er noen eksempler på noen andre durtonearter:

Og her noen molltonearter:

Vi har bare én form for durtonalitet, men vi har tre former for molltonaliteter. Det vi har brukt som eksempel til nå er ren moll. Harmonisk moll har høyt 7. trinn, ellers er det likt ren moll:

Melodisk moll er forskjellig avhengig av om melodiføringen er stigende eller synkende. Når den er stigende er både 6. og 7. trinn høyt, mens når den er synkende er den identisk med ren moll.

Tonearter som inneholder de samme tonene, men har forskjellig grunntone, f.eks. C-dur og A-moll, kaller vi parallelltonearter. Tonearter med samme grunntone, men hvor de andre tonene varierer, f.eks. C-dur og C-moll, kaller vi varianttonearter.

Intervaller

I musikkteori bruker vi begrepet intervaller om avstanden mellom to toner, enten tonene opptrer sammen eller etter hverandre. Alle de forskjellige intervallene har et navn, og de navnene er det greit å kjenne til, blant annet når man skal fordype seg i melodiføring, akkorder o.l. Her er en oversikt over intervallene med C som grunntone:

For intervaller som er større enn dette bruker vi for eksempel betegnelse oktav pluss sekst.

Prim, kvart, kvint, og oktav er rene intervaller. Det vil si at det ikke finnes små eller store varianter av de intervallene. I tillegg til små og store varianter finnes det forstørrete og forminskete varianter av alle intervallen En Eb og en G# er et eksempel på en forstørret ters.

På oversikten over har alle intervallene C som grunntone, men siden intervaller er avstander kan de regnes ut fra hvilken som helst grunntone, på samme måte som avstand i meter kan måles fra hvilket som helst geografisk punkt.

Tritonus er det eneste intervallet som ikke er rent, stort eller lite. Dette intervallet ble i sin tid kalt ”djevelens intervall” og var i visse sammenhenger forbudt.

Noter - del 5

I notene finnes det også mange andre symboler som er nyttige å kjenne til. Her er noen av de viktigeste:

Det partiet som befinner seg mellom disse to symbolene skal repeteres, derfor kaller man disse symbolene for repetisjonstegn. Finner man bare det siste symbolet skal man repetere fra begynnelsen. I forbindelse med repetisjonstegn finner man også det man kaller hus. Det ser slik ut:

Første gangen partiet spilles spiller man inn i første hus og fram til repetisjonstegnet. Når man repeterer partiet hopper man over første hus og går rett inn i andre hus etter repetisjonstegnet. Disse husene bruker man når man har et parti som skal repeteres, men det er to forskjellige avslutninger av partiet.

Så til det som har med frasering i musikken å gjøre. Når man finner en bue som går over notene, betyr det at disse tonene skal spilles sammenhengene, altså ikke noe opphold mellom tonene. Derfor kaller man den buen for en bindebue. Den kan se slik ut:

Når det står en bue mellom to toner betyr det at den første tonen skal være tung, og den andre lett. Man ”ramler ned” på den første tonen og ”spretter opp” på den andre. Denne buen kaller man en betoningsbue. Det kan se slik ut:

I tillegg har man også andre tegn som står like over eller under notene, tegn som forteller oss hvordan tonen skal spilles:

Noter - del 4

Vårt tonesystem består av hele og halve trinn. Avstanden mellom C og D er et helt trinn, mens avstanden mellom E og F er et halvt trinn. Det kan man se på et tangentbrett fordi det mellom C og D er en svart tangent, mens mellom E og F er det ingenting. Når man skal skrive noter, og man skal bruke en svart tangent, for eksempel den tangenten mellom C og D, er det to måter å gjøre det på. Man kan heve C-en eller man kan senke D-en. Det gjør man ved hjelp av symboler som forteller oss om en tone skal heves eller senkes. Da trenger man å kjenne til disse symbolene:

Et kryss foran en note betyr at tonen skal heves et halvt trinn, en B foran en note betyr at tonen skal senkes et halvt trinn. Når et av de symbolene står foran en note gjelder den for alle kommende noter for den tonehøyden fram til neste taktstrek. Ved unntak bruker man oppløsningstegnet. Oppløsningstegnet bruker man gjerne også etter taktstreken, men da bare som en påminnelse.

Noen ganger står disse symbolene, eller fortegnene som det heter, helt foran i noten, sånn som her:

eller her:

Da skal alle tonene som ligger på eller mellom de aktuelle notelinjene heves eller senkes. Ved unntak bruker man også her oppløsningstegnet.

For å skape dynamikk i musikken har man noen symboler man bruker for å angi dette. Disse symbolen, som angir styrkegraden, skal stå like under de notene det gjelder. Styrkegradstegnene gjelder helt til det kommer informasjon om endringer. Dette er de viktigste styrketegnene:

Det er ikke mulig å komme med en generell regel om hvor sterk en f, eller hvor svak en p, skal være. Her må man bare gjøre sine egne vurderinger. Men en f skal i hvert fall være sterkere enn en p, en p skal være sterkere enn en pp, osv.

Noter - del 3

Når vi skal bruke noteverdiene til å lage rytmer er vi avhengige av å systematisere det på. Rytmen må forholde seg til en puls, og denne pulsen definerer vi ved å dele musikken inn i takter, som igjen defineres i form av en taktart. Taktene adskilles ved hjelp av taktstreker, vertikale linjer som går gjennom notesystemet. Taktarten oppgis i begynnelsen av notesystemet. Med mindre det skjer noen forandringer holder det å oppgi taktarten én gang.

Det finnes mange forskjellige taktarter, men den vanligste er 4/4:

Det nederste tallet forteller oss hvilken noteverdi pulsen går i, og det øverste tallet forteller hvor mange pulsslag det er i hver takt. I dette tilfellet går pulsen på 4.delene, og det skal altså være 4 4.delsslag i hver takt. Når man ved hjelp av noter lager en rytme som går i 4/4-takt kan det for eksempel se slik ut:

Det finnes som sagt mange forskjellige taktarter. 4/4 er den vanligste, men 3/4 er også mye brukt:

Denne taktarten brukes for eksempel i vals. En rytme i 3/4-takt kan se slik ut:

En annen mye brukt taktart er 6/8:

Det første slaget i hver takt er alltid litt tyngre enn de andre. Det betyr ikke nødvendigvis at tonen som spilles på det slaget skal være så mye sterkere enn de andre, det kan til og med være pauser på det første slaget. Men det første pulsslaget i hver takt er tyngre enn de andre pulsslagene.

Av de mer sjeldne taktartene kan 5/4 nevnes:

Denne taktarten er av de sjeldne, spesielt innenfor den kommersielle musikken. Men det finnes unntak, ”Noen ganger er det all right” av Odd Børretzen og Lars Martin Myhre er et eksempel på bruk av 5/4-takt. ”Seven days” av Sting er et annet eksempel.

Noter - del 2

Denne delen av innføringen handler om noterverdier, altså notenes varighet. Vi har ulike typer noter som står for ulike varigheter. En note i seg selv sier ingenting om den eksakte varigheten i sekunder, men den forteller hvor lenge den varer i forhold til de andre notene. Her er en oversikt over de vanligste noteverdiene:

Den noten med den lengste verdien kaller vi en helnote. Det går to halvnoter på en helnote, to 4.delsnoter på en halvnote, to 8.delsnoter på en 4.delsnote, og to 16.delsnoter på en 8.delsnote. Dermed går det altså 16 16.delsnoter på en helnote. Ved hjelp av de forskjellige noteverdien kan man altså lage rytmer, og noteverdiene kombinert med tonehøyde kan gi oss vakre melodier.

Alle notene med en verdi av en 8.del og mindre har en eller flere faner som henger ned fra notehalsen. Når man har flere sånne noter etter hverandre er det vanlig å binde disse fanene sammen i form av bjelker. To 8.delsnoter etter hverandre vil da se slik ut:

På samme måte vil fire 16.delsnoter etter hverandre se slik ut:

Hva gjør man hvis man vil ha en note tilsvarende verdien av tre 4.delsnoter? Da kan man binde sammen en halvnote med en 4.delsnote. Det gjør man ved hjelp av en bindebue. Eller man kan punktere en halvnote. Det vil si at man setter en prikk etter noten, som betyr at den øker sin verdi med 50 prosent.

Det er også mulig å dele en note i tre, selv om vi vanligvis deler i to. Hvis man vil ha tre noter etter hverandre som til sammen tilsvarer verdien av en fjerdedel kan vi lage en 8.delstriol. Rent matematisk blir det da tre 12.delsnoter, men det begrepet bruker vi ikke. Setter man tallet 3 over de tre 8.delsnotene betyr det at de til sammen utgjør verdien av to 8.delsnoter, eller én 4.delsnote.

For alle disse noteverdiene har man tilsvarende pauseverdier. De bruker man på steder i musikken hvor det ikke skal spilles noe, enten det er over et langt parti i en av stemmen, eller som en del av rytmen. Pauseverdien ser slik ut:

Noter - del 1

Noter er musikkens skriftspråk. For å kunne forstå musikk og musikkteori er notekunnskap en stor fordel. Denne grunnleggende innføringen i noter vil for mange være i overkant elementær, men for andre vil den forhåpentligvis være nyttig.

Denne delen av innføringen vil handle om tonehøyde. Hver tone, uansett hvilket instrument, har et navn etter en bokstav. På et tangentbrett, altså et piano, orgel, keyboard e.l. vil det se slik ut:

Et notesystem for en enkeltstemme består av 5 linjer. I begynnelsen av dette notesystemet vil det vanligvis stå et tegn som ser slik ut:

Dette symbolet er hva vi kaller en G-nøkkel. Den viser oss at på den fjerde linjen ovenfra befinner tonen G seg. De lysere tonene ligger i rekkefølge over denne linjen, mellom linjene, på linjen, mellom linjene, på linjen osv. På samme måte ligger de tonene som er mørkere enn G under G-linjen. Tonene noteres i form av prikker eller sirkler, avhengig av tonens varighet, på denne måten:

Tonene som ligger lavere enn det som passer i dette systemet noteres gjerne i et eget system. Da vil det vanligvis stå en annen nøkkel i begynnelsen i notesystemet, nemlig i F-nøkkel:

Den viser at på den andre linjen ovenfra befinner tonen F seg, ikke den samme tonen med samme navn som befinner seg i systemet med G-nøkkel, men syv trinn under. Du har sikkert allerede lagt merke til at etter C – D – E – F – G – A – H begynner rekken med tonenavn på nytt igjen. På et tangentbrett er det veldig greit, fordi alle tangentene med samme tonenavn ser helt like ut.

Når vi setter disse to notesystemene sammen, og plasser tonene utover i form av noter, vil det da se slik ut:

I neste innlegg vil jeg ta for meg noteverdier, det som går på tonens varighet, og som gjør at vi kan notere rytmer.

Musikkteori

Jeg har hørt mange si at musikkteori ødelegger musikkgleden og spillegleden. Folk må selvfølgelig få mene hva de vil, men jeg klarer ikke å forstå logikken i den påstanden. For meg er det helt motsatt. Med en viss basiskunnskap i musikkteori får jeg mye mer glede av musikken. Jeg forstår rett og slett hva som foregår når jeg lytter til musikk eller når jeg spiller selv, og det gjelder uansett musikkform. Og etter hvert som årene har gått, og jeg har tilegnet meg mer musikkteoretisk kunnskap og forståelse, har det bare gitt meg mer musikkglede.

Jeg tror mange ser på musikkteori som et regelverk med begrensninger, og det er det til en viss grad, men jeg vil likevel si at de har misforstått noe. I trafikken har man trafikkregler, ikke for å ta fra folk kjøregleden, men for å unngå ulykker. Samtidig vil man når man er ute og kjører i trafikken finne masse informasjon som gir uante muligheter. I musikken har man regler for å unngå ”musikalske ulykker”, eller rett og slett for å unngå at det låter dårlig. I tillegg vil en viss melodisk og harmonisk forståelse gi oss uante muligheter som igjen vil gi oss fantastiske musikalske opplevelser. Kanskje ikke den beste sammenligningen, men forhåpentligvis bra nok til å skjønne hva jeg mener.

På denne bloggen vil jeg legge ut grunnleggende innføringer innen forskjellige deler av musikkteori, og tips til hvordan man bruker musikkteori i praksis. Jeg håper denne bloggen vil være til nytte og glede for mange musikkinteresserte. Jeg setter stor pris på kommentarer og spørsmål om det skulle være noe, og jeg lover å følge opp og svare så godt jeg kan.