Tonearter - dur og moll

I nesten all musikk vi hører forekommer det et tonalt sentrum, det vil si at det er én tone som gir oss følelsen av å ha landet. Den musikkteoretiske betegnelsen på den tonen er grunntonen. En toneart forteller oss hvilken grunntone musikken er basert på, og den forteller oss også hvilke andre toner som er med på å skape tonaliteten. Vi har to hovedformer for tonalitet, dur og moll. Med C som grunntone og dur som tonalitet får vi C-dur:

På et piano er C-dur alle de hvite tangentene, ingen svarte, og med C som grunntone. Med C som grunntone og moll som tonalitet får vi C-moll:

Det som skiller moll fra dur er lavt 3., 6. og 7. trinn. Dette gjelder uansett hva som er grunntonen.

Hvis vi bruker begrepene hele trinn (f.eks. C til D) og halve trinn (f.eks. E til F) kan vi definere dur på denne måten: 1 – 1 – ½ - 1 – 1 – 1 – ½. På samme måte kan vi definere moll slik: 1 – ½ - 1 – 1 – ½ - 1 – 1. Her er noen eksempler på noen andre durtonearter:

Og her noen molltonearter:

Vi har bare én form for durtonalitet, men vi har tre former for molltonaliteter. Det vi har brukt som eksempel til nå er ren moll. Harmonisk moll har høyt 7. trinn, ellers er det likt ren moll:

Melodisk moll er forskjellig avhengig av om melodiføringen er stigende eller synkende. Når den er stigende er både 6. og 7. trinn høyt, mens når den er synkende er den identisk med ren moll.

Tonearter som inneholder de samme tonene, men har forskjellig grunntone, f.eks. C-dur og A-moll, kaller vi parallelltonearter. Tonearter med samme grunntone, men hvor de andre tonene varierer, f.eks. C-dur og C-moll, kaller vi varianttonearter.