Innen
besifringssystemet er durakkorden den som er enklest å notere. Her er det
nemlig bare grunntonen som blir notert. Når det ikke står notert noe etter
grunntonen er det en durakkord.
En
durakkord består av tre toner, den første, tredje og femte tonen i durskalaen.
Det vil si at for eksempel en C-durakkord består av tonen C, E og G. Her er
noen eksempler på ulike durakkorder skrevet både med besifringssymboler og
tradisjonelle noter:
Merk
at besifringssymbolene skal stå over notesystemet.
Et
besifringssymbol kan, som tidligere nevnt, deles inn i tre deler. Den første delen
forteller oss hvilken grunntone vi skal ta utgangspunkt i. Den andre delen
forteller oss om det er snakk om dur eller moll. Når det ikke står noe om det
er det dur det er snakk om. Den tredje delen forteller oss om hvilke eventuelle
flere toner enn de tre tonene i den opprinnelige treklangen som skal være med,
og om eventuelle endringer i de tonene som allerede er med. Når det ikke står
noe om det er det kun de tre tonene i treklanger som skal være med. Derfor er
durakkorder veldig greie å notere, det er bare å angi grunntonen.
