Besifring - Durakkorder

Innen besifringssystemet er durakkorden den som er enklest å notere. Her er det nemlig bare grunntonen som blir notert. Når det ikke står notert noe etter grunntonen er det en durakkord.

En durakkord består av tre toner, den første, tredje og femte tonen i durskalaen. Det vil si at for eksempel en C-durakkord består av tonen C, E og G. Her er noen eksempler på ulike durakkorder skrevet både med besifringssymboler og tradisjonelle noter:

Merk at besifringssymbolene skal stå over notesystemet.

Et besifringssymbol kan, som tidligere nevnt, deles inn i tre deler. Den første delen forteller oss hvilken grunntone vi skal ta utgangspunkt i. Den andre delen forteller oss om det er snakk om dur eller moll. Når det ikke står noe om det er det dur det er snakk om. Den tredje delen forteller oss om hvilke eventuelle flere toner enn de tre tonene i den opprinnelige treklangen som skal være med, og om eventuelle endringer i de tonene som allerede er med. Når det ikke står noe om det er det kun de tre tonene i treklanger som skal være med. Derfor er durakkorder veldig greie å notere, det er bare å angi grunntonen.

Besifring

Besifring er et notasjonssystem som er basert på bokstaver og symboler. Dette notasjonssystemet sier noe om akkordene, altså harmoniene. Melodi og rytme kan ikke leses ut fra besifringen.

Så lenge det har eksistert noter har det forekommet en eller annen form for besifring, men systemet slik vi kjenner det i dag så dagens lys i begynnelsen av 1900-tallet, da jazzen var i ferd med å etablere seg som musikkform.

Besifringssystemet er enkelt oppbygd. En akkordangivelse kan deles opp i tre deler. Den første delen oppgir grunntonen. Den andre delen angir om dette er en dur- eller mollakkord. Den tredje delen forteller oss hvilke andre toner som skal være med i denne akkorden.

Etter hvert vil vi komme tilbake til en mer detaljert gjennomgang av hva de forskjellige besifringssymbolene betyr.